Northlings

people north of nowhere

_DSC0373
October 24, 2014

Blodseriøs house

– Musikken er mitt rusmiddel og min lidenskap, sier Charlotte Bendiksen (29). Etter å ha levd et noe urolig og omflakkende liv har house blitt hennes hjem.

– Før jeg var 16 år hadde jeg flyttet 20 ganger. Jeg er ikke opptatt av å eie mange ting, for man vet ikke hvor lenge man blir værende et sted, sier musikeren. Hun har heller ingen barndomsvenner, men har møtt utallige spennende mennesker, og er ekspert på å bli kjent med nye folk. Etter å ha snublet litt rundt har Charlotte blitt en selvsikker musiker som vet hva hun vil. Det går mye i sjangeren klassisk Chicago house. Hennes forrige EP fikk 10 av 10 stjerner hos DJmag og i oktober blir hun presentert i magasinet Electronic Beats. Akkurat nå er «premierenervene» i høyspenn hos musikeren før lansering av hennes nye EP AURORA, som kommer ut i disse dager. Deretter skal hun ut i verden på turne i Argentina, Uruguay og Chile for å spille musikken sin til dansegale latinamerikanere.

_DSC0604

Charlotte dukket opp i Tromsøs musikkmiljø som 16-åring og startet med å arrangere konserter på ungdomskulturhuset Tvibit. Ungjenta var så musikkinteressert at de som den gang drev utestedet Kaos bare måtte slippe henne inn mot at hun lovet å ikke drikke øl i deres lokaler (i stedet snek hun seg over gata på en harry irsk pub for å kjøpe øl der). Den gang ville hun bli trommis i et punkrockband og jamet i vei på Kaos, og spilte coverlåter av Ramones.
– Etter at musiker Kolbjørn Lyslo sa til meg: Charlotte – du trur ikkje at du like techno men du vet ikkje ka techno e. Og da han satte på låten It Is What it Is av Derrick May, var jeg helt frelst. Etter dette startet Charlotte opp som DJ og snurret plater rundt omkring i Tromsø.
– Jeg kunne ikke mikse i det hele tatt!
Hun var tilsynelatende tøff i trynet, men det var det ikke alltid så lett å være ungjente i et guttedominert elektronisk musikkmiljø i Tromsø.
– Jeg ble virkelig mobbet av de voksne elektronika-karene. Det var full baksnakking og jeg og Anette Tunheim Jakobsen møtte masse motstand fordi vi ikke var flinke nok i starten.
Charlotte berømmer Øivind Sjøvold som slapp dem til bak platespillerne på Circa. Det ble starten på hennes intense forhold til musikk. For Charlotte er et følelsesmenneske som både kan være en sart kunstnersjel og en beintøff musiker og DJ på en gang.
– Noen ganger sitter jeg og gråter i studio fordi jeg ikke får til noen ting. Jeg tror stadig at jeg har mistet talentet mitt, sier hun og ler selvironisk av seg selv.

For Charlotte er musikken en så viktig del av henne selv og hennes følelser at musikk er blodig alvor. Når Charlotte nå skal slippe sine låter ut i verden og la dem leve sitt eget liv på utallige spillelister og radiokanaler er hun livredd.
– For meg er dette blodseriøst. Musikken er en del av meg selv. Jeg sier til meg selv at jeg må tåle at folk ikke liker låtene mine. Jeg må tåle at folk ikke liker alle sider av meg. Det handler vel egentlig om å bli voksen, sier Charlotte.

_DSC0392-3

Hun har prøvd ulike innganger til musikkverden. En stund levde hun av musikken og takket ja til alle mulige spillejobber for kommersielle aktører.
– Det funker ikke for meg. Jeg får fysisk vondt av å spille dårlig musikk. Jeg kan være sur i dagevis etterpå. Nå har jeg lært meg å sette grenser. Jeg vet hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg takker heller ja til kule undergrunnsarrangementer hvor jeg kan spille den musikken jeg liker, selv om honoraret knapt nok dekker flybilletten. Samtidig lever jeg av tre ekstrajobber som bartender, servitør og kinomaskinist. Når jeg driver med musikk jobber jeg kunstnerisk og kun det. Jeg har sluttet å gå på kompromiss med musikken. For meg er det for personlig og ødeleggende for følelseslivet mitt om jeg gjør det.

All mobbinga fra elekronikagjengen i Tromsø gjorde Charlotte usikker på seg selv. Ting forandret seg da Charlotte begynte å jobbe på Verdensteatret Kafé og Bar. Hun fikk ansvaret for å booke DJs på det populære utestedet.
– Plutselig ville alle i musikkmiljøet være venn med meg, for de ville spille på Verdensteatret. Da satt liksom jeg med «makta», sier Charlotte og ler. Livet endret seg også fordi hun møtte tysk-argentinske Maximo, og nye muligheter åpnet seg. Maximo hadde vært stor elektronikamusiker i Tyskland på 90-tallet. Da han kom til Tromsø for å arbeide som kokk oppdaget han Charlottes musikalske talent og backet henne opp. Sammen arrangerte de to en rekke mer eller mindre illegale houseparties under konseptnavnet Moist. Dette var fester hvor musikk og visuelle effekter var i fokus. Charlotte var ikke redd for å ta sjanser og flyttet til Køln, Maximos tidligere hjemby, riktignok uten Maximo. Der oppsøkte hun hans venner og ble dratt inn i det tyske musikkmiljøet.
– Jeg bodde der i et par år og fikk sjansen til å spille på store warehouse parties. Der ble jeg lagt merke til fordi jeg spilte helt annen musikk enn alle andre. Jeg fikk venner fra hele verden og fikk meg en skikkelig opptur.

I dag samarbeider Charlotte med Per Martinsen og Aggie Peterson.
– De er fantastisk rause mennesker som backer meg opp og gir meg motstand. Per kritiserte meg fordi jeg ville kalle utgivelsen Bananas EP. Han sier jeg fjåser bort innholdet og ironiserer akkurat som man gjør i housemiljøet i Oslo. Dersom man tuller litt med ting blir det liksom litt lettere å ta imot negative kritikker. Per oppfordret meg til å skille meg ut og ta meg selv på alvor, dermed ble det Auora EP.

Charlotte har et intuitivt forhold til musikken hun lager. Det er nettopp denne uskolerte tilnærmingen som har gitt Charlotte et eget sound.
–Jeg kan ikke spille en skit, og jeg er totalt uteknisk av meg. I studio trykker og skrur jeg på knottene for å finne nye lyder. Jeg lærer om teknikken underveis, og prøver å tenke utenfor boksen. Veldig mange musikere er datanerder. Jeg har en emosjonell tilnærming til musikken og eksperimenterer mye. Dette gjør at jeg får en egen sound og at jeg kommer på litt rare ting som å gjøre reverb på en basslinje.
Charlotte er innovativ og har også skapt sin en sjanger, Bodymusic. Hennes fysiske tilnærming kan man føle i låter som Afterhours og Too Hot to Handle på hennes forrige EP. Charlotte har skapt en utfordrende og sexy musikk med et eget sound.

_DSC0655-Edit

– For meg skal musikken være sanselig – det skal være skittent, skeivt og rett fra gata. Musikk dreier seg om sex, dans og kjærlighet. I studio gjør jeg mye for hånd. Jeg bruker synter, perkusjon og synger til tider selv, soundet skal være røft og hjemmesnekra. Musikken består av mye rytmer og grooves, og i mindre grad av melodilinjer. Jeg bruker mye bass så du får lyst til å bevege kroppen din og danse. Til syvende og sist handler det om hvordan frekvensene i musikken treffer kroppen din.

Tekst: Lisa T. Hoen  Foto: Mari Hildung

 

 

 

 

 

 

 

 

_DSC2216
March 28, 2014

Mild mørkemann tar grep om byen

- I Oslo følte jeg meg ubetydelig. Tromsø har en unik kultur for å få folk til å sette i gang med prosjekter, sier Nicolay Tufte Østvold.

På grunn av den positive igangsetter-spiriten i Tromsø har Lier-gutten Nicolay nå planer om å bli tromsøværing for godt. Og det kan se ut som dette kan slå vel så positivt ut for byen som for Nicolay selv. Nicolay er så kreativ at han bare må sette i gang med ting.  Musikeren/designeren/bartenderen bidrar på såpass mange fronter at Northlings selvsagt måtte la seg fascinere av ham. Vi møter ham bak bardisken på Verdensteatret Kafé og Bar. Nicolay har forsovet seg til jobb. Sjefen tar det hele med stor ro, og står i kafeen og ler mens Nicolay raskt danderer aviser og croissanter for å gjøre klar til åpningstiden. Nicolay er tilsynelatende ikke stressa over at han er noe forsinket samtidig som han skal intervjues. Han er rolig og blid, og serverer oss kaffe.

Nicolay har sakte, men sikkert, begynt å prege Tromsø med sin musikk og visuelle uttrykk. Han har flere bandprosjekter på gang, og spesielt Blòt har markert seg i Tromsø.  Hans kule og estetiske sans dukker opp på diverse kunstrelaterte plakater og CD-cover, og han har begynt å få større designoppdrag som fjorårets End-game og Nordlysfestivalens visuelle profil for 2014.

– Jeg kommer fra en familie hvor alle er veldig kreative og glad i å tegne og lage ting, sier Nicolay. Men det er ingen kunstnerfamilie, du kan vel heller kalle det en «sosionomfamilie», sier han og ler.

_DSC1944

Så det at Nicolay i dag interesserer seg for visuell estetikk og driver med mange designprosjekter er ikke helt overraskende. Musikken kom derimot mer tilfeldig inn i hans liv. Mens han «lodet» rundt på mopeden sin i Lier ble han dratt inn på musikkskolen av et band som manglet bassist. Dermed startet Nicolays noe mer alternative livsstil. Flere av bandene han har spilt i spiller tung og til tider psykedelisk musikk

- Det første bandet jeg spilte i var Perpetual Darkness – det var rett og slett utrolig dårlig! Siden ble det River to Aintry som spilte knallhard doom metal. Med River to Aintry spilte Nicolay til stumfilmen Nosferatu på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF). Dette var første gangen han besøkte Nord-Norge.
- Da vi spilte på TIFF i 2011 fikk jeg virkelig smaken på Tromsø. Det kom jo faktisk folk på konserten! I Oslo er jeg vant til at kun en vennegjeng stiller opp. I Tromsø var det fullt hus, og vi ble overrasket da et par i 60-årene ville at vi skulle signere plakaten. Det sier noe om åpenheten i Tromsø.

I mellomtiden har Nicolay spilt i bandet med den innbydende navnet Dau unge. Bandet spilte inn det eksperimentelle digitale albumet Sivil ulyd, og nektet å gjøre seg så veldig tilgjengelig for publikum med over 20-minutter lange lydspor. Nicolay har ikke behov for å please lytterne sine – i bandet Reptile Master er det om å gjøre å spille hardest mulig musikk.

- Vi prøver å lage en dårlig stemning og så stor vegg av lyd som overhodet mulig. Målet er at det skal være ekstra «mye» musikk. Derfor har vi to gitarister og to bassister.

Nicolay er også vokalist i dette bandet. Bak baren på VT er stemmen vennlig, rolig og lavmælt. Men på scenen gir han fullt trykk med Reptile Masters.

- Mange ganger er det slik at jo tyngre musikk folk spiller, jo koseligere og mer harmløse er de. Jeg får nok ut litt mørke i meg selv av å spille slik musikk. Jeg har alltid vært fascinert av dystre ting. Det går greit å være fascinert av det når man slipper å leve med det. I Norge har vi jo en ganske smertefri hverdag og et behagelig liv. Da går det greit å dyrke det dystre og mørke. Det er veldig skummelt å være vokalist. Men veldig deilig å få utløp gjennom å brøle i mikrofonen, sier Nicolay mens han serverer kundene cortado og americano over bardisken.

_DSC2084

Den tålmodige karen har ingen problemer med å håndtere kundene mens Northlings intervjuer ham. Det er på tide å bringe opp Nicolays nyeste bandprosjekt Blòt, som virkelig er på opptur for tida. Blòt ble startet av Christian Samuelsen. Etter hvert fikk han med seg Nicolay, Truls Nordbye Olsen og Ole Marius Isaksen. Bandet er foreløpig de eneste som har spilt både på rockefestivalen Bukta og elektronikafestivalen Insomnia i samme år. På bandcamp er Blòt tagget som «alternative rock ambient beautiful fucked up psychedelic Tromsø».

- I Blòt spiller vi snillere musikk enn jeg har gjort før, det er mer pop/rock-aktig. Det er litt uvant for meg at så mange faktisk liker musikken vi spiller, sier Nicoaly med et smil om munnen.

Bandet markerte seg i Tromsø da de spilte på Badlands fest på Kurant på TIFF 2013. I november samme år spilte de på Bodø Hardcore-festival. Nicolay bruker mye tid på musikken, men han har ingen drøm om å leve av musikken.

_DSC2070

- Jeg liker å ha en ordinær day job. Musikken vil jeg drive med fordi det gir meg mye glede. Da er det nok mer realistisk at jeg kan jobbe med design, sier Nicolay mens han setter mac-en opp på bardisken for å vise oss flere av designjobbene han har gjort. Og nettopp bardisken på Verdensteatret har vært et bra sted for Nicolays kreative karriere. Hit kommer folk fra Tromsøs musikk-, kunst-, film- og mediemiljøer.

- Baren på Verdensteatret er et slags knutepunkt hvor man får høre om kreative prosjekter som pågår. I Tromsø er det lett å sette i gang, og folk backer en opp. Mette Marith Aspmo er for eksempel en dame som har pushet meg videre og bidratt til at jeg har fått jobber som designer.

Mette Marith Aspmo, som selv er kulturprodusent, prøver å gi Nicolay en leksjon i samfunnets nye in-business; kulturnæring.
- Når jeg sier at en designjobb koster kr 2000,- sier Mette Marith konsekvent at jeg må ta minst 15 000,-. Jeg holder på å lære meg å ta betalt så jeg kan tjene penger på grafiske jobber.

Nicolay viser oss en serie med plakater han designet til stumfilmkonsertene fra TIFF2011. Designet er mørkt og stilisert, akkurat som musikken til bandene River to Aintry, Jabba the Butt og Årabrot. Foreløpig driver Nicolay med visuelle uttrykk i grenselandet mellom design og kunst.
- Jeg jobber frilans nå, men skulle gjerne fått et innpass hos for eksempel Tank Design i Tromsø. Jeg liker måten de jobber med design på, forteller Nicolay. Det er det kreative miljøet i Tromsø som inspirerer Nicolay som designer.
- Jeg kjenner mange som driver med kreative ting og får input fra andre hele tida. I tillegg er jeg glad i plakat- og coverdesign, og får idéer av å se andres prosjekter. Men med det store kreative miljøet i Tromsø er det trist at det ikke finnes plakatvegger hvor vi kan profilere bandprosjekter, konserter og få vist frem visuelle uttrykk. Musikeren og designeren liker sammenhengen mellom bandprosjekter og visuell stil.

- Med bandprosjektene jeg er med på prøver vi ikke å markedsføre oss på en kommersiell måte. Jeg er ikke tilhenger av å bli ukas Urørt-band på P3, da blir man bare en døgnflue og selger seg på en Idol-aktig måte. Det blir mer solid om man kommer seg frem på skikkelig vis, det gir en annen kvalitet, og man unngår pop-sirkuset som ikke passer til denne typen musikk. Med tyngre, lite tilgjengelig musikk må man jobbe målrettet med sosiale medier, lage en god visuell profil og arrangere kule konserter. Vi legger musikken vår ut på Bandcamp og Soundcloud. Denne typen markedsføring krever at man står på mye selv.

Nicolays mål er ikke å spilles på P3, men å gjøre spennende kunstneriske prosjekter.

– Jeg har lyst til å lage stumfilmkonserter til Stumfilmdagene i Tromsø både med Reptile Masters og Blòt.  For øvrig er målet å få spilt mange konserter, sier Nicolay mens han rydder sammen kaffekoppene og starter nye samtaler med andre kreative folk som henger rundt bardisken på Verdensteatret. Det tar nok ikke lang tid før vi ser eller hører noe nytt fra den ferske nordboeren.

_DSC2182

Tekst: Lisa T. Hoen  Foto: Mari Hildung

 

 

_DSC3888
December 19, 2013

Shop stop!

Jeg føler meg rikere enn noen gang, sier Karianne Andreassen (20) etter å ha sluttet å handle klær og ting.

En dag før jul traff jeg to freshe, fine damer spaserende arm i arm i Storgata i Tromsø. Jeg kjente Lill-Jorid Andreassen (45) som er gründer og daglig leder på treningssentret Exolo. Jeg stoppet dem og spurte om de hadde vært på juleshopping.

–  Neeei, svarte damene i kor. Vi er på shop stop! - Read More -

_DSC0977
October 21, 2013

Jeg er som Zlatan

– Både jeg og Zlatan er en miks av flere folkegrupper i det tidligere Jugoslavia, sier Milan Dunđerović. Dette passer seg dårlig i Bosnia-Hercegovina hvor man må være «ren rase» for å kunne bli president.

– Vi som har blandet bakgrunn sees på som «restavfallet» i samfunnet.

Til tross for disse uttalelsene er Milan av den positive typen som alltid klarer seg.

- Read More -

_DSC9542 (1)
October 7, 2013

Healing og heimbrent i rabiat bygdedrama

I Jens Styves nye roman Friedland blir det sex, drugs og rock’n roll på bygda. Det hele vevd sammen i et burleskt, men realistisk krimdrama.

I Friedland møter vi den nordnorske white trash-kulturen på sitt beste – eller verste.  Det er en roman hvor forfatter Jens Styve nok har hentet inspirasjon fra egen oppvekst på Hjelmås – i alle fall fremstår bygdeskildringa som både realistisk og fyrig. Og det på en troverdig måte.

- Read More -

_DSC9598
October 6, 2013

En veletablert dust

Etter 14 år i Nord-Norge mener forfatter Jens Styve at han har opparbeidet seg nok ansiennitet til å kunne skrive om denne landsdelen.

− Nord-Norge gir også inspirasjon fordi det foregår en del «snusk» her, og det finnes både korrupsjon og folk som lever på siden av loven.

- Read More -