I Jens Styves nye roman Friedland blir det sex, drugs og rock’n roll på bygda. Det hele vevd sammen i et burleskt, men realistisk krimdrama.

I Friedland møter vi den nordnorske white trash-kulturen på sitt beste – eller verste.  Det er en roman hvor forfatter Jens Styve nok har hentet inspirasjon fra egen oppvekst på Hjelmås – i alle fall fremstår bygdeskildringa som både realistisk og fyrig. Og det på en troverdig måte.

Mens den typiske nordlendingen for noen generasjoner siden var fiskarbonden som kombinerte fiske og gårdsbruk, er vår hovedkarakter Odd Friedland en entusiastisk «gründer» som livnærer seg på komboen healing og heimbrent – begge deler har for så vidt røtter langt inn i den nordnorske bygdekulturen. Det hele blir komplisert når sønnen hans blandes inn i narkodealing. Far og sønn driver kriminell virksomhet i hver sin etasje – far på gamlemåten med heimbrent, mens sønnen forsøker seg på mer nymotens narkotikaimport. Selv om Friedland senior ser ut til å ha god kontroll på bygdefolket gjennom at halve bygda – inkludert sentrale maktpersoner – er hans healingkunder, så går det hele over styr når den unge, nyutdannede politibetjenten Tandberg får teften av at noe bokstavelig talt er «i gjære».

Romanen løftes av at en av de viktigste karakterene er Friedlands hund Laika. Hun driver handlingen frem, og er stadig noe ute av kontroll. For hva er vel mer nedverdigende enn å bli angrepet av ens egen hund? Med flere rabulistiske karakterer, både dyr og mennesker, som følger instinkter heller enn fornuft blir dette et drama hvor alt kan skje. Laika er ikke eneste løse kanon på dekk.

Styve skildrer en grell virkelighet som minner om whitetrash-skildringene til Harmonie Korine i filmen Gummo. Man vet ikke om man skal le eller gråte over Friedlands drastiske og desperate handlinger  – man ender vanligvis med å  le – i alle fall tar jeg meg i å le høyt av Odd Friedlands hjerterå utsagn. Hvor går grensen? Enkelte scener kunne også vært hentet rett fra Vittula – selv om Styves univers er mørkere og farligere enn Niemis.

Forfatteren har lang fartstid som serietegner og illustratør. Disse egenskapene gjør boka hans språklig interessant – det er som han tegner med ord i et veldig visuelt språk. Det er noe med detaljbeskrivelsene som er så tydelige og realistiske, samtidig som de er brutale og uten idyll. Dette kombinert med et godt menneskelig drama gjør Friedland lett å leve seg inn i. Den tydelige visuelle stilen gjør at jeg umiddelbart tenker – dette bør absolutt bli en film!

Friedland er Styves andre roman, og vi møter her en forfatter som har funnet sin stil – det hele er et fandenivoldsk drama i et western-aktig univers, men skildret med akkurat nok kjærlighet til at vi sympatiserer med karakterene til tross for alle deres feil.

omslag_dummy2

 

 

Tekst: Lisa T. Hoen       Foto: Mari Hildung