– Både jeg og Zlatan er en miks av flere folkegrupper i det tidligere Jugoslavia, sier Milan Dunđerović. Dette passer seg dårlig i Bosnia-Hercegovina hvor man må være «ren rase» for å kunne bli president.

– Vi som har blandet bakgrunn sees på som «restavfallet» i samfunnet.

Til tross for disse uttalelsene er Milan av den positive typen som alltid klarer seg.

_DSC0874

– Før krigen visste jeg ikke at disse ulike folkegruppene eksisterte i Jugoslavia. Vi var de menneskene vi var uavhengig av religion eller etnisitet.

Milan måtte rømme fra det tidligere Jugoslavia tre dager før 18-års dagen sin. Dette for å slippe å havne i en av de militære styrkene som i følge ham ofte består av neddopede unge soldater.

– Dersom noen sier de ikke har vært redd i en krig – så  lyver de, sier Milan Dunđerović når han forteller om den krigsherjede ungdomstiden i hjembyen Mostar.

Stemningen og nattelydene var urolige. Under krigen måtte han stå flere timer i kø for å få tak i mat. Da han kom til Norge i 1993 var den første tanken:

– Endelig kan jeg sove i ro og fred!

Milan forteller at mange som kommer fra krigen føler på dette. Da er det ikke så farlig om man havner langt oppe i Porsanger, på en gudsforlatt campingplass. I en hytte uten toalett. I minus 30 kuldegrader. Milan er av typen som ikke klager. Som alltid klarer seg.

– Man kan etablere seg på nytt mange ganger, det har også jeg gjort. Men helsa er viktigst. Det nytter ikke med rikdom om du ikke har helsa, forteller Milan som har blitt så «fornorsket» at han var på en fjelltur på 10 på topp-lista like før dette intervjuet foretas.

Den optimistiske ex-jugoslaviske tromsøværingen forteller at han tok utfordringene på strak arm i sitt nye hjemland.

– Man må tørre å snakke med folk. Nordmenn var veldig glade for at jeg prøvde å snakke norsk.

_DSC0877

Etter bare noen uker i sitt nye hjemland fikk Milan jobb som hjelpelærer for bosniske barn på en skole i Porsanger. Siden har han tatt to master’e i både samfunnsplanlegging og kunsthistorie. Han har fått to barn i Norge, og jobber i dag som byplanlegger i Tromsø kommune. Og nettopp byutvikling er det Milan brenner for.

– Nordlendingen drømmer om enebolig med stor hage. Det er dessverre uforenlig med å være en by – bygger du kun det blir Tromsø en landsby. En del høyhus og fortetting må til.

Milan synes det er skikkelig «bonat» at Tromsø ikke har fått noe Nordområdemuseum.

– Her sto staten klar med pengene, men det ble krangel mellom kommune, fylke og statlig nivå. Veldig synd at vi ikke klarte å få det til.

For øvrig er Domus-bygget et bygg Milan i dag har et forhold til, og det illustrerer hvor vanskelig jobben som rådgiver innen byplanlegging kan være.

– Jeg har vært med på å regulere bygget til å bli det nye Kystens hus. Det er et veldig spennende prosjekt. Samtidig synes jeg Domus er et godt eksempel på moderne 50-tallsarkitektur i Tromsø og Nord-Norge.

Men Milan er en kar som ser fremover og ikke ergrer seg over fortid. Derfor velger han selv at vi skal ta fotografiet av ham nettopp utenfor Domusbygget som holder på å rives. Et godt eksempel på at byen må videre inn i fremtiden.

Både Tromsø og Milan er en eklektisk blanding. Vi er alle et resultat av det vi opplever.

– Det verste jeg blir spurt om er om jeg har vært «hjemme» i Bosnia. Hjemmet mitt er jo her i Tromsø. La oss ikke definere om jeg er kroat, serber, nordmann eller Tromsøværing. Jeg er alt, la meg være den jeg er. Vi er alle en miks av våre erfaringer.

_DSC1622

Tekst: Lisa T. Hoen       Foto: Mari Hildung